MsSofia

...rundt og rundt.

Han har nakne tær i skoene.

Shortsen er blå. Og i bruk for første gang dette året. Her i Norge da.

For i februar og mars var den i bruk i fire strake uker. På eventyrtur i Australia.

I dag er det nesten som Australia. Bare at vi er hjemme.

Luften er varm og god. Solen er stor og gul.

Vi må smøre oss med solkrem.

Og drikke pappas spesial is-te med masse isbiter i.

Vi kan tappe vann i det gule miniatyrbadebassenget som vi fikk av naboen for fire år siden.

Det gjør sin misjon også i år.

I fjor brukte vi det tre ganger.

Håper vi får brukt det litt oftere disse sommermånedene.

- Å trø nå. Trø, trø, trø. Opp hele bakken!

Han reagerer på heiaropene, og tråkker det han orker.

Og DER er han oppe. Deretter er det litt nedoverbakke igjen.

Det er mestring på høyt plan, og han stråler av stolthet.

Det er kun to hjul på den bitte lille grønne sykkelen.

De snurrer rundt og rundt, svinges hit og dit, og bråstoppes med forbremsen når han aner å miste kontrollen.

På spilene er det festet sånne plastkuler som lager lyd. En gave fra ei sprø tante. Refleks er der også.

Ringeklokken har han og pappa kjøpt. Sammen med støtten.

Neste bakke er litt for lang, så vi hopper av og går den siste biten.

Det kommer en jente gående. Hun er ikke så gammel. Og ser ut til å være alene, iallefall sånn ved første øyekast.

Han kikker på henne. Følger henne med blikket helt til han må snu hodet for å følge med videre.

- Mamma, jeg tror hun er alene.

- Det går sikkert bra. Er svaret han får. Litt åndsfraværende og tanker som har vandret.

Han stopper opp og kikker en gang til.

- Er ikke dette en alvorlig oppgave for politiet? kommer det VELDIG veslevoksent. Faktisk uventende at han skal kunne formulere en slik setning.

Svaret lar vente på seg, og plutselig kommer det en mamma gående i stor fart.

- Ser du, hun er jo ikke alene. 

Heldigvis, tenkes det.

På det krøllete hodet skinner en rød og svart hjelm.

Det er nesten som den har "flammer på".

Farmor visste hva han ville bli glad for.

Han vil opp en bratt liten bakke.

Før noen får tenkt på hvordan dette kan ende, så trør han - akkurat sånn som han har blitt heiet fram. 

Men plutselig er det full stopp. Iallefall for sykkelen.

Gutten stuper framover.  Og treffer akkurat der som alle gutter pleier å treffe.

Det er en ukjent følelse. Lyden som kommer ut av han er ubestemmelig.

Han vet ikke om han skal le eller gråte.

Le fordi han innser hvor morsom han har sett ut i svevet.

Gråte fordi det er vondt - på en eller annen måte.

Han holder hendene foran skrittet og bøyer seg framover.

En ekte guttepositur.

Han vil sette seg ned og hvile litt.

Peker hvor det gjør vondt. Heldigvis mest på det ene låret...

Vi sitter ved siden av hverandre.

Luften er stille og varm.

Solen har startet sin nedstigning. 

I flere hele minutter sitter vi slik.

Så vil han hjem og se på barne-TV.

Han velger samme rute tilbake.

Trør og trør og trør.

Hele veien hjem.

...i den kalde morgenen.

Det er fremdeles mørkt ute, og vi må trø forsiktig så vi ikke sklir på den isbelagte bakken.

Heldigvis har noen vært enda tidligere oppe enn oss.

Og strødd grus slik at vi ikke skal gli.

En liten varm hånd søker min.

Jeg vet at blikket hans er vendt framover.

Vi har tippet hvem vi tror som venter i dag.

To lykter står tent utenfor.

- Det ER Helga! roper han. - Jeg ser det på lyktene.

- Vent å se, vent å se, sier jeg. 

I hele høst har det vært et sikkert tegn.

Men nå er det kommet nye lykter, og det nærmer seg jul.

Flere vil lage en fin velkomst-stemning. 

Men i dag har han helt rett. Det er Helga som venter.

Alltid med et smil, og noen go´ord.

Husker hva vi snakket om i går, og spør hvordan det gikk.

Responsen er stolt - trygg på at han snakker til ører som lytter.

Han vil si hadet i døren.

Spurter gjennom det skjeve barnehagebygget, og står klar.

Fra kjøkkenet lukter det kaffe.

En eller annen går der inne og nynner.

Stemningen for dagen settes.

Koselig, trygg og god.

Jeg får kyss og klem.

Så trekker jeg meg litt bakover for at han skal slippe taket.

Et ørlite sekunds nøling. Før han slipper.

Som om han først ikke er helt sikker, men så husker.

At han er her.

Da er alt i orden.

Han snur hodet og ser mot avdelingen.

Så tilbake på meg.

Øynene som møter mine er spente. De gleder seg.

Til en ny dag.

Venner, lek og nye utfordringer venter.

- Hadet.

Dagen går.

På nytt knirker skoene mine mot den kalde bakken.

Nå er snøen full i fotspor.

Det ser ut som mange tusen små bein har løpt fram og tilbake.

Selv om det ikke er fult så mange. Så har de sprunget mange ganger fram og tilbake og rundt og rundt.

Haugen som ender i ei dump har blitt verdens fineste akebakke.

Snøen der er hardpakket, med klink-is på toppen.

Det er nesten som om høye gledeshyl henger i luften ennå.

Jeg kikker inn gjennom vinduene.

Der sitter han. Rød i kinnene. I stilongs og nisselue.

Han konsentrerer seg dypt. Tegner.

Like i nærheten svirrer noen andre gutter.

Han kikker bort på dem.

Vurderer om han heller skal bli med på deres lek.

Men så ser han mot vinduet. Og det ubeskrivelige utrykket i ansiktet viser at han har sett meg.

Og igjen - i et ørlige sekund nøler han.

Som om han vurderer om han er klar for å dra hjem.

Så spretter han opp, og setter kursen mot døren. 

Jeg må bli med inn.

Kikke på alt han har tegnet. Sirlig stablet i skuffen.

Blikket mitt vandrer. Rundt på veggene. Opp i taket.

Avdelingen er full i kreative ting som barna har laget.

Det står navn på, og jeg ser fort hva som til slutt skal bli med oss hjem.

Hjertet mitt svulmer.

Av stolthet over over å se hans fine tegninger på veggen.

- Se mamma. Der er jeg, sier han og peker på et bilde.

- Vi lekte i snøen. Og Elin bygget en snøborg! 

Han gliser fra øre til øre. Mangler to tenner.

Den ene trakk Berit ut. For hun kan sånn.

Brit kommer tuslende mot oss.

Slår hendene sammen, og forteller ett eller annet flott som han har gjort i dag.

Han ser på meg. Spent på responsen.

Det er kjekkere når en voksen sier det, enn at han skal fortelle det selv.

Jeg klemmer ham, og hvisker at han er verdens beste.

Takk for i dag!

Det er leggetid.

Vi ligger med nesene inntil hverandres, og snakker.

Han forteller om samlingen, og noe rart som ble sagt.

Om Grete sin grøt, og om Modgun som skal være sau!

Og om hun nye som skal slutte, og hvor blir de av de som har vært der?

Hans verden.

Hans gode, trygge, varme verden.

Som ikke hadde vært sånn uten alle dere som er der med ham.

Tusen takk for i år.

God jul og godt nyttår!

...utenfor døren.

Minusgradene har krøpet godt ned på 8 tallet, og det kjennes i kinnene.

Julestemningen kom presist i år.

1. desember lå snøen ny og ventet på oss.

Det var ekstra kjekt å pynte, så vi dro fram mer enn vi pleier.

Nå er huset fullt av nisser og engler.

Røde lys og blanke glasskuler.

Julestjerner og lykter.

Hjerter i alle slags varianter. Siste tilskudd er strikket og tovet og gitt til meg av kjær glede. (Takk søster)

Inne er det varmt og godt.

Så varmt at Viktor har kastet både buksa og stilongsen.

Nå sitter han i bare trusa. Midt på kjøkkengulvet. Og bygger Lego.

Storfornøyd med dagens julekalenderfangst.

Han nynner noen strofer. Det er en blanding av forskjellige julesanger. Satt sammen slik det passer ham best.

"Et barn er født i Betlehem. Gule kjerring barn vi ble..." Jeg smiler litt borte ved komfyren.

- Mamma, er du kjerring?

Jeg ler høyt.

- Ja, jeg er vel egentlig det. Men det er et ord som ikke så mange liker lenger. Det ble brukt mer i gamledager. Som for eksempel i sangen "Kjerringa med staven".

- Å ja, den som Fantorangen synger!

Han bygger videre. Må ha litt hjelp med den ene klossen. Han har hoppet over en side i bruksanvisningen.

Nå vil han fortsette videre selv. Jeg blir bortvist, tilbake til middagslaging.

- Går det ann å si kjerring til Dronningen?

- Nei, det bør vi ikke. Da blir nok Kongen ganske sint tenker jeg.

Jeg kikker bort på gutten i trusa som sitter sammenkrøket over Legoen sin.

Han retter seg brått opp. Kikker mot meg.

- Ha! Da kan ikke de se på Fantorangen iallefall!

Middagen er ferdig og vi setter oss ved bordet. Pappa er sen i dag, så vi spiser før han kommer hjem.

Utenfor senker mørket seg. Stjernene kan såvidt skimtes på himmelen.

Viktor vil se om han ser den store stjernen som viste hvor Jesus lå i krybben. Han syns han ser den.

Han håper Julenissen ser den også, og at den kan lyse opp himmelen slik at han finner veien til huset vårt.

Litt senere kommer pappa inn dørene.

- Pappa, er du kjerring?

- Nei, ler pappa, jeg er vel en gubbe jeg.

Viktor er fornøyd med det svaret.

...rett inn fra havet.

Jeg trodde det skulle bli en finere dag, og har kledd meg alt for dårlig.

Nå står jeg med skoletthæler i det lange, våte gresset. 

Den fine capen som passet godt til temperaturen inne på kjøpesenteret, får meg til å fryse her - særlig fra albuene og ned til fingerspissene.

I ørene suser bølgene fra sjøen, bildur fra broen og kastende nordavind.

Foran meg bøyer Viktor seg ned, setter knærne i det våte gresset.

Jeg ber ham sette seg på huk i stedet, for å unngå våte flekker på hvert kne.

Vi skal videre denne kalde allehelgensdag.

Men først skal vi tenne lys for mormor og bestefar.

Vi har kjøpt med oss to små glass-ugler som er festet til tynne pinner. Disse stikker jeg i jorden. Viktor ser litt på før han sier:  - Tenk om du treffer dem i hodet med de pinnene?

Jeg stryker ham over kinnet.

Kikker inn i undrende øyne.

Tar to skritt tilbake, og peker på det våte, grønne gresset foran gravsteinen.

- De ligger mer her tenker jeg. I hver sin kiste. Ved siden av hverandre. Der med lykten er det litt jord, slik at vi kan plante blomster. Så vi stikker dem ikke.

Vi holder hender og går en liten tur.

Viktor legger hånden flatt utenpå jakken. 

- Er det her hjertet er mamma?

Det er det. 

Han forklarer.

- Hjertet mitt dunker. Dunk, dunk dunk. Hele tiden. Når noen er syke dunker det sånn...Dunk...dunk...dunk. Helt svakt. Og når noen er døde så dunker det sånn...

Han slår håndflaten mot jakken en gang. Deretter ligger hånden helt i ro.

Han kikker på meg.

- Sant?

Helt sant.

Vi går videre i stillhet en stund.

 - Men vet du hvordan hjertet dunker når noen springer? spør jeg.

Pluteslig slipper han hånden min og løper av gårde. Snur et sykke foran, og kommer tilbake. Han dunker hånden raskt mot jakken.

- SÅNN! Dunkdunkdunkdunkdunk! Full fart!

Vi ler av det begge to.

- Og når noen er forelsket, fortsetter han ivrig. - Da blir hjertet stort og dunker ut av kroppen. Og øynene ser ut som hjertet de også, og står rett ut når de møtes. Det har jeg sett på tegnefilm!

Vi ler av det også.

Vårt besøk her er over, og vi går mot bilen igjen.

Der ligger en ugle til.

Den skal minnes farfar sitt hjerte som ikke dunker lenger.

Så dunker våre hjerter ekstra i dag for de som har stilnet. 

(Del 1 er forrige blogg. Den kan leses først for å få hele sammenhengen :-)

...på sitt eget speilbilde.

- Skal vi til tante Bitta nå? Da må jeg vise henne de løse tennene mine! sier han med åpen munn.

Det er ikke så lett å snakke da, og han ler av seg selv.

Lurer på om det er sånn det høres ut å snakke uten tenner.

Men nå er det nok stirring i speilet. Tannpuss som står for tur.

Det var derfor tannlegen ikke fant hull, for vi har vært nøye på å pusse hver dag.

Så selv om klokken snart er ett på lørdag formiddag, så står vi på badet med tannkrem og bøste.

Viktor får pusse litt selv, og så pusser mamma resten.

Først

- Iiiiiiii. Alle tennene foran.

Så 

- Aaaaaa. Oppå og bakom.

Og der, midt i Aaaaaa´en så skjer det.

Tannen løsner og lager en fin klang i det den treffer vasken.

- Mamma!! Se!! Den datt ut!!

Det blir først litt blod og forskrekkelse.

Deretter glede og lettelse.

Da er vi igang. 

Den første av 20.

En god start.

Tannfeen var litt for kjapp, og regnet ikke med at Viktor var så spent at han stod opp igjen etter leggetid for å sjekke glasset.

Der lå penger, og tannen var borte.

Så sovnet han godt.

Med en tann mindre.

 Og en mynt-stappet sparegris på nattbordet.

...på seg selv i speilet.

Speilbildet viser en liten gutt som begynner å bli stor.

De lyse babykrøllene ble klippet av i sommer. Nå er håret bare noen cm langt. Og ser temmelig stritt ut.

Kinnene som for bare et par år siden var deilig eplerunde, har strekt seg ut over kinnbein og begynner såvidt å markere kjeven.

Øynene er fremdeles blå og store, men nå bedre proporsjonert i forhold til resten av ansiktet.

Og munnen som engang bare var gommmer, er nå full i små, hvite melketenner.

- Hva? Har jeg en løs tann? sier han og gaper mot speilet.

Jeg peker mot de to fremste tennene nede. Ikke bare en, men TO!

Han gaper høyere.

- Du kan ikke se at de er løse, sier jeg. Du må kjenne på dem.

Forsiktig legger han en finger på den ene.

Rikker.

Ja, den er løs.

Så den andre.

Den også!

Det hele kom som bestilt. For i morgen skal vi til tannlegen.

Nå gjelder det å pusse godt, og håpe på at vi hver morgen og kveld har klart å pusse Karius og Baktius ut av munnen.

- Gap opp! sier tannlegen. Hun smiler, og er fornøyd med det hun ser.

Nøye forklarer hun hvordan det hele henger sammen. Fram med det illustrerende gebisset. 

Viktor ser forskrekket på når hun tar det fra hverandre og viser hvordan munnen egentlig ser ut inni.

Men nikker forstående på forklaringen om at de nye tennene "spiser" seg oppover røttene under de gamle. Til slutt er det bare en liten tann igjen, og den må ut av munnen så fort som mulig. For nå må det lages plass til alle de nye som kommer.

- Null hull, og to løser tenner, gliser han til barnehagetanten.

Han er den første på førskolegruppen som har en løs tann.

Guttene kommer springende for å se.

En som har en storebror, forteller om tannfeen. 

Neste morgen er tennene der fremdeles.

Vi rikker litt ekstra i dem, og hører det knirker.

- Au! kommer med en blanding av skrekk og fryd.

Pappa foreslår at han skal spise en gulrot. Men Viktor skjønner at det vil gjøre kort prosess. Nå tviholder han munnen igjen. Ser ikke helt for seg hvordan dette skal ende.

Den lille, store gutten vil opp på fanget.

Som om han ikke er helt klart for å vokse opp akkurat nå.

Jeg holder om ham, og vet ikke om jeg er helt klar ennå jeg heller. 

(Fortsetteles følger...;-)

...og det er kun den sivende lysstripen ved dørsprekken som gjør at vi såvidet kan skimte hverandre.

Han ligger i sengen sin, med dynen tett rundt kroppen.

Jeg har bredt den over ham, og dyttet godt inn langs sidene. 

I enden løftet jeg opp beina hans, slik at det nå ser ut som dynen er en sovepose. 

Kun hodet stikker ut i den andre enden.

Skal vi synge eller snakke, spør jeg.

Vi har lest.

Om gubben og katten - og revejakten.

Vi lo høyt når katten hang i vaieren og skulle være spøkelse.

Naboen ble skremt ja!

Snakke, sier han.

Hva skal vi snakke om i dag mamma?

Han er fem år nå. 

Vi kan virkelig ha en samtale. 

En meningsutvksling. 

Og en gylden mulighet til å lure inn ting som er viktige for mamma. 

Men, det er ikke alltid like lett lenger å komme til det planlagte poenget.

Vi kan snakke om hvor viktig det er at du ikke går alene ned til vannet. Og elven.

Han vil vite om det er vannet der med endene, eller om det er der vi var sammen med Magne, der som et tre lå utover vannet og det nesten gikk an å ballansere på?

Det er det vannet der vi var med Magne. Og ingen må gå der uten at voksne er med. Det kan være farlig, for hvis noen ramler i vannet kan det hende at de ikke klarer å svømme. Og faktisk drukne. 

- Akkurat som sjimpansen på Dyrepasserne! Han druknet. Åååå, han som var så søt.

I mørket ser jeg de store øynene. 

De søker etter mine. 

Vil ha bekreftelse. 

Og nærhet.

Han ønsker en klem.

Og en kyss.

Og en klem til.

Så vil han vite hva som skjer med den døde sjimpansen.

Om den blir begravd på kirkegården.

Det vet jeg ikke. Kanksje de har en kirkegård kun for dyr, i nærheten av dyreparken. Eller, det kan hende, at de faktisk brenner dyrene når de dør.

- Brenner?.!?

Det høres ganske skummelt ut, men det er helt vanlig. Det kan vi gjøre med mennesker også. Når de dør. 

- Å, sier han,

Det blir en pause.

- Kjenner du noen som er brent?

Ja, mormoren min, og tanten min. Du kjenner også noen - farfar ble brent. Han hadde sagt til farmor at det ville han, og så ble aksen hans samlet i en fin urne, og det er den som er begravet på kirkegården.

Han blir stille igjen.

Vi har sittet så lenge i mørket nå at jeg kan se ham tydligere.

Blikket er rettet i taket.

Han trekker pusten raskt, slik at brystkassen heves høyt.

Det samme skjer en gang til.

Øynene blir med ett blanke.

- Oj, det visste jeg ikke. Tror du sjimpansen sin akse også begraves?

Det kan hende. Men det vet vi ikke. Kanskje vi kan spørre når vi drar til Dyreparken enste gang.

- Og da skal vi se Kaptein Sabeltann sitt show - jippi!

Med ett skifter stemningen.

Jeg kjenner jeg blir lettet. 

Samtalen ble alvorliger enn jeg hadde tenkt.

Nå gjelder det å dreie oppmerksomheten.

Ja, ja, vi skal til Dyreparken igjen. Men det er lenge til enda. Først er det høst, så jul, og så påske og så burdagen din, og så er det sommer igjen.

- Hmmmm?!Alt for lenge til!

Men nå er det leggetid. Og du skal tenke på hvor flink du var til å svømme i bassenget i dag.

Natta vennen min.

Jeg lukker døren. 

Skrur av lyset i gangen.

Han vil ha det helt mørkt når han sover.

Ikke en lysstripe skal slippe inn.

Han roper gjennom døren.

- Natta mamma min.

...stille en stund.

Vi har flyttet bilsetet til midten, i stedet for bak passasjersetet.

Nå sitter han og ser på alt som rører seg på veien foran oss.

Jeg følger med i speilet. Ser at han sitter og tenker på noe.

- Mamma? kommer det til slutt.

- Du og pappa skal bli bestemor og bestefar.

Det er nesten et spørsmål, men han høres temmelig sikker ut.

- Når jeg blir voksen.

- Ja, det stemmer det Viktor. Og når du får barn, da blir pappa og jeg farfar og farmor til dine barn.

- Åh.

Det er en liten pause.

- Da skal pappa dø før deg.

Jeg forstår hvorfor han sier det.

For farfar er jo død allerede, mens farmor lever i beste velgående.

- Kanskje det. Men det er ikke sikkert det blir sånn. For det kan hende at mamma dør før pappa. Det er det ingen som vet.

- Ja, og det er jo leeeeenge til.

Jeg tenker straks på flere eksempler der dette ikke stemmer.

Og hvor skjørt livet egentlig er.

Selv om jeg helst vil spare min lille tenker for slike tanker, så kan jeg ikke lyve for ham.

- Jeg tror også det er lenge til vennen. Men det kan skje at en mamma eller en pappa plutselig dør likevel. Eller du.

Øynene hans møter mine i speilet.

Jeg får ett støkk i magen.

Kanskje jeg har sagt for mye nå.

- Men jeg er jo et barn. Og barn dør ikke.

Jeg sier at det kan skje det også. Det er mange ting som kan skje med oss. Vi kan bli påkjørt av en bil, eller ramle ned fra et fjell. Eller noen blir syke. Av og til kan rett og slett hjertet bare slutte å slå.

Han kikker ned på magen.

Legger en hånd på brystet.

Åh! Han kjenner ikke hjertet sitt. Kanskje han er død!

Og så smiler han sitt lure smil.

- Neida, bare tulla! En spøkefull og glad latter triller ut av den lille kroppen.

Vi kjører over en fartshump, og rundt en sving.

- Mamma? kommer det igjen.

- Geitene spiser blader og blomster.

Det er nesten et spørsmål, men han høres temmelig sikker ut.

...og du gir meg en klem.

Takk for praten.

Det var alt for lenge siden sist.

Så lover vi hverandre å bli flinkere til å møtes igjen.

Jeg tar på deg.

Legger det lille runde ansiktet ditt i hendene mine.

Ser inn i de blå, blå øynene. Så fulle av liv og fanteri!

Vi ler til hverandre - så vil du av gårde å leke videre.

Jeg tar på deg.

Du snur deg rundt.

Øynene er mørke og sinte. Munnen likeså.

Du prøver å vrir deg unna og roper - jævla snut!

Jeg holder deg fast og sier - jeg er en konsekvens av dine handlinger.

Jeg tar på deg.

Stryker deg over skjeggstubbene. Syns de er fine, selv om de stikker.

Du tar på meg. Stryker hånden din over kinnet mitt.

Og under haken, selv om jeg sier at jeg ikke liker det.

Du er den eneste som får lov.

Jeg tok på deg.

Den kalde hånden din.

Hvit og stiv. Uten liv.

Du var den første i verden som tok på meg.

Jeg var den siste i verden som tok på deg...

Jeg tar på dere.

Vi holder hender.  Holder fast.

De likner på hverandre, hendene våre. For de stammer fra samme sted.

Hendene deres vil alltid være der for meg.

Og mine for dere.

Jeg tar på deg.

For du kommer til meg. Og vil stå så nær.

Vi blir litt kjent.

Så løper du av gårde igjen. Lille jente. Lille gutt.

Og danser og turner videre.

Jeg tar på deg.

Et klapp på skulderen.

Takk for i dag. Bra jobba - igjen.

Sees i morgen.

Nye oppgaver står i kø.

Jeg tar på deg.

I mine drømmer.

Du er der.

Med utstrakte armer, og et kjærlig smil.

Vår omfavnelse er velkjent. Men så lenge siden nå.

Minnene sitter i kroppen, og jeg lener meg mot deg.

Og våkner opp med følelsen av å ha tatt på deg.

...til barnehagen.

Inne i gangen er det tomt.

Nesten.

To parkdresskledde små skikkelser skvetter så de hopper når døren åpner seg.

- Vi har ikke lov til å være her. Vi sniker oss!

Den lille jenta er snar med å tilstå.

Hun heter Tuva. Er 5 år.

Han heter Viktor. Er snart 5 år. Og min.

Javel, sier jeg, så dere har sneket dere inn i dag dere. Hva gjør dere på da?

Begge ser litt forundret ut. Venter liksom på at de skal få kjeft.

Viktor benytter sjansen når han hører at tonen min verken er sint eller steng.

- Kan vi ha pannekaker til middag i dag?

I dag blir det nok fisk, sier jeg, for pannekaker skal du få på mandag. Da kommer farmor og skal passe på deg.

- Jeg ELSKER farmor sine pannekaker, jubler han.

Tuva står med hånden full av små ting.

Litt sand.

To steiner.

En vissen blomst.

En pitteliten dukke.

Og en 50-øring.

- Jeg har en skatt! sier hun stolt, og holder femtiøringen forsiktig mellom pekefinger og tommeltott.

Oj, sier jeg, den var veldig fin. Vet du, at for noen dager siden så ble det slutt på disse små myntene. Nå kan vi ikke bruke dem i butikken lenger. Men du kan spare på noen, og når du blir gammel og har fått barn og får barnebarn, så kan du si til dem ?Da jeg var liten, da kunne vi betale med disse?. Er ikke det rart å tenke på?

Tuva tenker litt på dette.

Viktor studerer den skitne 50-øringen.

- Jeg skal ikke ha barn jeg. Sier Tuva.

- Ikke jeg heller. Sier Viktor.

Jeg sperrer opp øynene.

Ser på Tuva.

Slår meg på låret.

Hva for noe, sier jeg, skal du ikke ha barn. Bare vent og se. Når du blir så gammel som meg, så vil du sikkert ha barn likevel.

- Nei, for jeg vil ikke føde!

Viktor blir tatt litt på sengen her. Henger ikke helt med i samtalen lenger. Men prøver gjerne likevel.

- For gutter kan ikke få barn i magen. Og ut av!

Det er helt sant Viktor, sier jeg, gutter kan ikke føde barn.

Og er litt stolt over at han i alle fall har fått med seg noe av det vi har snakket om tidligere.

Jeg sier at selv om noen ikke kan eller vil føde barn, så kan de fremdeles få barn. Vi snakker litt om adopsjon. Men det er vanskelig å forstå. At noen skal komme til en ny familie og få nye besteforeldre og alt.

- En gang jeg og bestefar lagde pannekaker, så ble de helt usynlige. Sier Viktor.

Han er flink til å bytte samtaleemne.

Og til å fantasere.

Det finnes jo ikke usynlige pannekaker.

Og han har ingen bestefar.

Men Tuva vet ikke dette, og hopper rett på samtalebytte:

- Bestefaren min, han gir meg snop selv om det ikke er lørdag. Wæææ! Hun holder hendene foran ansiktet som om hun er helt skrekkslagen - av fryd!

Så ler vi alle sammen. For det er jo ganske tullete vel?

Tuva har fått med seg at Viktor en av de nærmeste dagene skal få pannekaker til middag. Da vil hun bli med hjem. For hun vet hva som skal til for å lage dem.

Med en og en finger i været ramses det opp.

- Mel. Egg. Melk. Og litt sukker. Og rømme. Og syltetøy til slutt.

Det blir sikkert gode pannekaker, sier jeg, men nå må vi pakke sakene og kommer oss av gårde Viktor.

- Men mamma, kan vi ikke snakke mer?

Jeg kikker på de to.

De kikker på meg.

Hvor deilig var vel ikke dette.

På en travel fredag ettermiddag.

Å ha en alle tiders samtale med to (snart) femåringer.

Jo, sier jeg, vi skal snakke mer. En annen dag. Det lover jeg.

Et løfte jeg akter å holde.